Sammen om Reformasjonen

SAMMEN OM REFORMASJONEN
Credo Frikirke 27.10.24  Adrian Summerson

FORLØPERNE  Det er juni 1415. Presten og reformatoren Jan Hus har sittet 6 måneder i fengsel og blir stilt framfor Konstanz- konsilet. Her ble han fordømt som en kjetter uten at han fikk svare for seg, men fikk bare beskjed om å trekke tilbake sin lære og sine utsagn om kirken. Til slutt fordømte konsilet han, de tok fra ham presteembetet og i en ydmykende seremoni avkledde de han og satte en hatt med bilder av demoner på hodet hans og ga hans sjel over til djevelen. Det eneste Hus kunne gjøre var å svare «men jeg gir meg selv til den mest nådefulle Herre Jesus». Hus ble så overgitt til keiser Sigismund og ble brent på bålet 6 Juli samme året. Han hadde muligheten hele veien fram til bålet å bli satt fri, om han bare ville trekke tilbake sine utsagn. Men Jan Hus gikk inn i døden med disse ordene. «I dag skal jeg dø med glede i troen på det evangeliet som jeg har forkynt».

JAN HUS OG JOHN WYCLIF

Jan Hus var en prest som holdt til ved Universitetet i Praha, han hadde blitt påvirket av en annen før reformator ved navn John Wyclif fra Oxford i England som var aktiv på 1300 tallet. De var begge profeter i sin tid som talte imot kirkens misbruk av sakramentene; at de tilhørte folket; at de skulle få ta del av vinen likeså mye som brødet; bruken av avlatsbrev og framfor alt gikk de imot kirkens autoritet og sto på at det var ikke paver og kirkeråd, men heller Guds ord som hadde høyest autoritet. Wyclifs satte i gang et oversettingsprosjekt av bibelen til engelsk. Wyclif fikk en naturlig død, men Jan Hus ble kalt til å møte døden for det evangeliet han forkynte.

SVANEN SOM KOMMER ETTER MEG..
Da Hus satt i fengsel så skrev han et brev til sine etterfølgere, han gjorde seg klar for døden og minnes Johannes døperen som mistet livet for å stå på Guds ord, og her håper han at Gud vil sende flere og større Helter enn ham selv etter hans død. Det er også en legende som sier at han skulle ha fortalt de som brente han at «I dag steker dere en gås, men om hundre år vil det komme en svane som dere ikke vil klare å bringe til taushet. Hus betyr da Gås»

LUTHER ENTRER BANEN
Hvem var da denne svanen? 30 juni 1505 var det en tysk ung og flittig jusstudent i 20 års alderen som på veg tilbake til universitetet sitt i Erfurt etter å ha vært hjemme hos familien sin i Mansfield. Da skjer det noe uventet, han opplever at han havner mitt i en storm og blir nesten slått ned av lynet, i desperasjon roper han ut på skytshelgenen Anna, «Hjelp meg, hellige Anna! Jeg vil bli munk!». 

Denne unge mannen var ingen andre Martin Luther. Litt mer enn 2 uker etter stormen så var han på døren tik det Augustinske klosteret i Erfurt, det strengeste av alle klostrene han kunne ha valgt. I klostret så ga han seg til å gjøre alt som ble krevd av han, og han tok teologisk utdanning og ble til slutt prest i Wittenberg. Men under hele hans opphold som munk, så kjente han på en angst som bare ble verre og verre i det han strevde etter å oppnå Guds favør. Han følte Gud var sint på han og at han ved å gjøre gode gjerninger måtte lindre Guds sinne mot ham. Om han bare kunne tro at Gud ikke var sint på ham, så ville han stått på hodet i glede. Luther forsto at han var en synder, men han hadde ingen håp om frelse.
«Som det står skrevet: Det er ikke en rettferdig, nei, ikke en eneste. Det er ikke en som er forstandig. Det er ikke en som søker Gud. De har alle bøyd av. Alle sammen er de blitt fordervet. Det er ingen som gjør godt, nei, ikke en eneste …»    Romerne 3:10-12

SINT PÅ GUD
Hvordan kunne en synder som ham noen gang møte en Hellig og rettferdig Gud? Luther forsto godt at han ikke kunne gjøre det Gud krevde av ham, og han begynte å bli sint på Gud fordi hvordan kunne Gud kreve noe av ham som han ikke kunne gjøre. Han ble spurt engang om han elsket Gud, og han svarte, spør du meg om jeg elsker Gud, noen ganger så hater jeg ham. Han så på Jesu som en streng dommer som kom for å ta ham. 

Dette kan virke rart for oss i dag, men Luther forsto virkelig hvor dyp synden satt, han visste godt at hjerte ikke var på den plassen den skulle være. Vi kan stille oss selv spørsmålet om vi noen gang har elsket Gud av hele vårt sinn, hjerte og styrke, og vår nabo som oss selv. Om vi har et overfladisk forhold til loven kan virke som noe overkommelig, men om du leser Bergprekenen så forstår man virkelig at dette ikke bare er å være ryddig på utsiden, det er en hjertesak, om du lyster eller hater i ditt hjerte. Derfor var Luther sint på Gud, hvordan kan han kreve av oss noe vi aldri vil klare å gjøre? 

I sine studier av Paulus sitt brev til Romerne så kom han over disse ordene. 

Romerne 1:16-17  “For jeg skammer meg ikke over Kristi evangelium, for det er Guds kraft til frelse for hver den som tror, for jøde først og så for greker. For i det blir Guds rettferdighet åpenbart av tro til tro, som det står skrevet: Den som er rettferdig av tro skal leve.

GUDS RETTFERDIGHET, HVOR JEG HATER DET

Jeg hatet dette ordet sa han, Guds rettferdighet, som bare kom for å dømme og straffe synderen. Hvordan kunne Paulus ha vært ivrig for å skulle forkynne dette til de i Roma, han klarte ikke å forstå det.

«jeg elsket ikke, men jeg hatet den rettferdige Gud som straffer syndere … Jeg var sint på Gud og sa: «Som om det ikke er nok at stakkarslige syndere fortapt i arvesynden blir knust av alle ulykker som loven bringer, så skal Gud gjøre vondt verre gjennom evangeliet å true oss med sin rettferdige vrede!»

Luther ble fanget av en sterk trengsel til å forstå hva Paulus mente, og han leste og leste dette verset, hva var det Paulus ville.

«Det må bøye seg. Jeg vil høre og forstå Guds ord i denne teksten for min sjel og for kiken.»

DEN RETTFERDIGE VED TRO SKAL LEVE

«Til slutt, ved Guds nåde, etter å ha grunnet på dette dag og natt, forsto jeg endelig konteksten til ordene. «For i det blir Guds rettferdighet åpenbart av tro til tro, som det står skrevet: Den som er rettferdig av tro skal leve.

«Der og da begynte jeg å forstå at Guds rettferdighet er den ved hvilken den rettferdige skal leve- ved en Guds gave, nemlig troen. Og dette er hva det betyr: «Guds rettferdighet er åpenbart i evangeliet, nemlig den rettferdighet som Gud gir, ved hvilken han rettferdiggjør oss ved troen, slik det står skrevet: Den rettferdige skal leve ved tro. Og da følte jeg at jeg ble fullstendig født på ny, og vandret inn i paradis gjennom åpne dører.»

Nå falt alle bitene på plass, det er dette Paulus ser fram til å dele av, det er dette han ikke skammer seg over. At evangeliet, de gode nyhetene er nemlig at Gud er den som rettferdig gjør synderen som setter sin tro til han. Fred med Gud er ikke noe vi kan jobbe oss til, vi blir regnet rettferdig, ikke fordi vi er det i oss selv, men på Kristi vegne. 

Vi blir erklært rettferdig av Gud ved vår tro på Kristus gjerning for oss på korset, vi blir ikledd denne rettferdigheten selv om vi fortsatt er syndere. Rettferdigheten er ikke vår av natur, vi forblir syndere av natur, samtidig rettferdig og synder. 
Simul justus et peccator.

GODE GJERNINGERS PLASS

Men hva da med gode gjerninger? Er vi ikke kalt til å være hellige?

«Gud erklærer oss syndere for rettferdig i det vi setter vår lit til Kristus, likt som en bygningsarbeider dekker over sitt arbeid med en presenning for å beskytte det mot været, slik beskytter Gud sitt arbeid med å gjenføde og fornye oss innvendig, med det ytre dekke av sin rettferdighet.»

Den forståelsen vi har i dag i evangeliske kirker om at man er frelst av tro alene gjennom nåde alene er noe som ble gjenoppdaget og tatt fram igjen fordi Luther va villig til å stille de spørsmålene som folk ikke turte. Han va villig til å bryte med teksten for å forstå den, og var villig til å komme fram til en annen konklusjon enn den han hadde blitt fortalt av de over han. Og denne villigheten til å risikere alt er det som skilte han ut.

GNISTEN SOM TENTE EUROPA

31. oktober 1517 var dagen Luther tente fyrstikken som tente på Europa og vekte opp menn og kvinner over hele kontinentet for evangeliet. Det er usikkert om Luther hadde kommet til en full forståelse av frelsen ved troen alene på dette punktet, noen mener at dette kom på et senere tidspunkt. Men Luther skulle ha gått opp til kirkedøren i Wittenberg og hengt opp 95 teser i mot salget av avlatsbrev. 

AVLATSBREVENE

Salget av avlatsbrev hadde tatt helt av gjennom en munk ved navn Johan Tetzel som gikk rundt og lovte mennesker at de kunne frigjøre avdøde slektninger og til og med seg selv fra skjærsilden om de var villig til å betale, og da fikk de motta slike brev med deres navn skrevet inn. Luther sto sterkt imot denne praksisen, og selv om den var forbudt i hans by under fyrsten Frederik den vise så var det noen fra forsamlingen til Luther som hadde gått til nabobyen for å høre Tetzel forkynne om avlatsbrev. Som en bekymret prest som ønsket å bevare evangeliet som sentrum i kirkens forkynnelse skrev Han da 95 teser for å invitere til debatt. Han skrev tesene på latinsk fordi de var ment for teologene å lese, men Gud hadde andre planer. En gjeng studenter skriver ned tesene og får de trykt, Gutenberg hadde akkurat komme med boktrykkerkunsten. Og som tatt av en vind så fløy tesene rundt i Europa og vekket opp mange menn og kvinner. Pave Leo den tiende etter å ha lest tesene skulle ha sagt at Luther bare var en full munk som bablet. Men Luthers lille gjerning fikk konsekvenser, han ble stilt framfor Kardinal Cajetan som krevde av han å trekke tilbake sine utsagn, noe som fikk han til å innse at han kunne risikere å gå imot hele kirken hvis han skulle holde seg til Guds ord.

LUTHER I DISPUTT MED JOHAN ECK

Og på debatten i Leipzig mot Johan Eck blir han satt til veggen, hvilken autoritet er det Luther skal forholde seg til, kirke fedre? Kirkeråd, biskoper og paver? Eller Paulus, nemlig Guds ord. I debatten må Luther innrømme at det bare er Guds ord som er den siste autoritet og at kirken kan tale feil. Men det var jo akkurat det Hus sa. Nå har Eck klart å koble Luther opp mot den fordømte kjetteren som ble brent bare 100 år før. 

Etter møte med Johan Eck så dykker Luther dypere i Jan Hus sine skrifter og ble enda sterkere i sin tro, han ga begeret i nattverden tilbake til folket slik som Hus hadde gjort og konkluderte med å si at «Vi er alle husitter uten å vite det … til og med Paulus og Augustin er husitter.» 

Nå var Luther i posisjon til å bli Jan Hus sin svane, den svanen Hus skulle ha sagt at de ikke skulle få til å bringe til taushet. 15 juni 1520 ble Luther bannlyst av Paven og hans skrifter ble brent, i respons brente Luther pavens erklæring. Og i 1521 ble han ekskommunisert og i 1522 ble han endelig kalt til riksdagen i Worms hvor han ble bedt om å tilbakekalle sine skrifter og utsagn.

I Hollywood filmen så svarer Luther der og da på stedet, men i realiteten så spurt han om å få en dags betekningstid. Han visste godt hva som hadde skjedd med Jan Hus på et slikt konsil, og vennene hans advarte han om at kom til å risikere livet. Men Luther i tro på at Gud var med ham om det så skulle være til døden hadde blitt overbevist om at dette var Guds sak, ikke hans. At Gud hadde valgt han for å kjempe denne saken og han gjorde seg klar til å gi sitt liv for sannheten. Og ber i desperasjon om at Gud måtte sende hjelp.

Dagen etter står Luther trofast framfor konsilet og bekjenner:

«Med mindre du kan overbevise meg fra skriften og ikke med paver og konsiler som ofte har motsagt hverandre. Med mindre jeg er så overbevist om at jeg tar feil, er jeg bundet til mine overbevisninger av tekstene i bibelen. Min samvittighet er fanget av Guds ord, å gå imot samvittigheten er hverken rett eller trygt. Derfor kan jeg ikke, og jeg vil ikke trekke tilbake! Her står jeg, jeg kan ikke annet, Gud hjelpe meg, amen.»

Slik lød hans ord på konsilet den dagen, etter at Sigismund hadde fått dårlig ryktet av å ha henrettet Hus selv om hadde blitt lovt trygg leie, var de forsiktige med Luther den dagen, han fikk gå uskadd. Men i det han var på veg hjem ble han kidnappet, heldigvis var det av venner, hans fyrste Frederik den vise hadde satt i stand dette slik at hans trofaste prest og universitetsprofessor skulle komme seg trygt unna. Luther fikk opphold i Wartburg slottet og ble der nesten 1 år, 10 måneder. Her oversatte han det nye testamentet til tysk. Og når han returnerte var reformasjonen i full sving og de fikk aldri kloa i Luther igjen. 

Til slutt vant protestantene sin frihet og evangeliets brann fikk fortsette å spre seg rundt om Europa, da i forskjellige stiler, det var ikke bare Luther, samtidig med han våknet andre reformatorer rundt om på kontinentet og siden den gang har ikke verden vert den samme.

REFORMASJONEN – GUDS VERK?

Reformasjonen var virkelig Guds verk, han reiste opp menn og kvinner og gjorde i stand alt som var nødvendig for at evangeliets flamme ikke skulle slukkes. Jeg er overbevist om at Kirken ikke vil tape, at helevets porter ikke har noen sjanse. Og Det jeg vil oppmuntre oss til er å stole på Gud, og be om at han skal vekke sin menighet, at menn og kvinner blir grepet av Guds ord og er villige til å stå på dets sannhet. vi lever ikke i en tid hvor man risikerer å bli brent på bålet for å forkynne Guds ord, men vi opplever at vi møter motstand i den tiden vi lever. Vi risikerer å bli kansellert av samfunnet vårt, og kan oppleve oss selv som et mindre tall til og med i kirkelandskapet. Mange kristne har kanskje gitt opp håpet på at noe kan skje også i vår tid. Om du er en av de så vil jeg bare si at, John Wyclif, Jan Hus og Martin Luther var bare trofaste menn i sin tid. De viste ikke hva som var rundt neste hjørnet, de stolte på Gud, forkynte hans ord og satte sin lit til Herren. Luther sa noe sånt som at han bare forkynte også drakk han øl og Gud gjorde resten. La oss komme tilbake til en slik sikkerhet og tillit til Gud og hans ord, at det er nok. Vi treng bare å vær trofast også ordne Gud resten. Kanskje vi opplever som mange har opplevd, at man ikke ser fruktene i sin tid, eller kanskje vi e så heldig at ting skjer allerede no. Uansett hva så er vi kalt til å være trofaste, og vi må vite det at det ikke var noe spesielt med mennene og kvinnene i fortiden utenom at Gud brukte de fordi de var trofaste til hans ord. La oss stille oss som redskap for Herren og håpe å be at han skal bruke oss.