Takk til Jan Rettedal

Her kan du lese hans avskjedshilsen til menighetene i Nordre Presbyterium.

Selv om Jan formelt er blitt pensjonist, har vi blitt lovet et besøk av ham ila høsten 2021.

 

TAKKE- OG AVSKJEDSTALE

For en eventyrlig reise jeg fikk i Frikirken – Den Evangelisk Lutherske Frikirke! 35 år til sammen, fem lokalt i Bergen og 30 nasjonalt. Og apropos «reise», så kan jeg virkelig snakke om reisevirksomhet! J Det har blitt «Norge rundt» hele året! 

I lengde har jeg reist jorden rundt flere ganger – kanskje ikke på 80 dager som i Jules Vernes berømte roman, men de godt 40.000 (40 075) km er nok tilbakelagt i bil, buss, båt, ferje, fly og til fots en 10-12 ganger gjennom årenes løp. Når min storesøster i 2018 i lengde gikk strekningen Sandnes – Bejing, så skjønner dere at det ligger i blodet, i familieblodet. Og selv om det først nå nærmer seg anledning for sivil romfart gjennom Elon Musks SpaceX, så har jeg for lengst nådd de 384 400 km som er avstanden til månen – og det til og med på Frikirkens regning! J

Det har vært en eventyrlig reise! Jeg har fått oppleve å ha teltmøter sammen med salige Aril Edvardsen, stått i møteaksjoner med Frikirkens legendariske brødre-duo, Ole og Kåre Ravnå, har sust innover Finnmarksvidda på raske og potente snøscootere, kledd i lokal samepesk, og «ridd» inn i solnedgangen med reinsdyr-flokker i det fjerne; reisemålet var husmøter på steder med så eksotiske navn som Suotnju og Láhpoluoppal. Jeg har stått på kalde, trekkfulle og gudsforlatte kaier langs kysten og ventet på båter som aldri kom – fordi jeg ikke hadde doktorgrad i å tolke uleselige rutetabeller. Jeg har fått reise landet rundt i allslags vær – og det skal jeg love dere: i Norge er det mye vær! Det er mye forskjellig vær og mye vilt vær, spesielt langs kysten hvor jeg ofte har beveget meg! 

Gjennom fellesmøter, sommer-stevner, nyttårs- og påskeleirer, pinsekonferanser, menighets-weekender og møteserier har jeg besøkt det meste av landet og hatt gleden av å tale i alle slags gudshus, fra store og flotte kirker til små og stygge bedehus og i mange rare frikirker. Jeg har hatt den selsomme opplevelse av å klatre opp i prekentønnen i flere domkirker i forbindelse med fellesmøteaksjoner (hva er poenget med slike talerstoler?), har fått tale til fanger og vakter i høysikkerhetsfengsler, vært på sykehjem med flere sovende enn våkne tilhørere, samlet hele ungdomsskolekull i skolens gymsal og opplevd alt fra pipekonsert til vill jubel, hatt stands og appeller på ulike kjøpesenter, avholdt en haug med gatemøter med og uten team – og med og uten suksess, hatt torgmøter sammen med Roland Utbult på Sørlandet og delt hovedscenen på «Skjærgårds» med Oslo Gospel Choir som deres (– ikke kapellmester, men –) appellmester. For en eventyrlig reise dette har vært.

Jeg har opplevd mange flotte – men også mange snåle og utfordrende – private innkvarteringer og har rundt regnet 4000 netter bak meg i fremmede senger. Så ligge- underlag har jeg fagbrev på! I tillegg er jeg ekspert på kvinneforeningsmat; et av grunnkursene fikk jeg da jeg  besøkte Landsmisjonens kvinneforening i Glomfjord i Nordland midt på 90-tallet og ble presentert for 10 eldre og godlynte damer og 12 fat med ulike matretter! En stille, men intens bønn om fordøyelsesbeskyttelse ble redningen.

Jeg har reist alene og sammen med andre. I over 20 år hadde jeg med meg hundrevis av frivillige medarbeidere i alle aldrer i små og store team. Det største teamet besto av 21 stk; da skjønte jeg for sent at jeg hadde stokket om tallene og hvorfor Mesteren stoppet med 12, for det ble fryktelig travelt – som en sammenhengende ti dagers intens leirskole. Men teammodellen var og er en fantastisk arbeidsform! 

Jeg fikk en vidunderlig reise i Frikirken gjennom 35 år – eller for å bruke et annet bevegelses-bilde: det ble et herlig og uventet langt skiflyvningshopp! Å begynne sin tjeneste midt på 80-tallet var å treffe perfekt på hoppkanten uten at jeg selv visste det. Det var utrolig gode oppdriftsvinder hos oss i Frikirken i de årene, både når det gjaldt evangelisering og misjon, menighetsplanting og nybrottsarbeid, samt mange spennende og nye strømninger innen så vel menighetstyper, gudstjenesteuttrykk, retreatformer og karismatiske impulser. Som ansatt i Menighetsteamets (MT) forløper, Landsmisjonen (LM), fikk jeg nærkontakt med all den ekspansive satsingen som fant sted på 80- og 90-tallet. Jeg fikk anledning til å være tett på flere menighetsplantinger i alle presbyteriene, fikk være med på LM’s introduksjon av de suksessfulle Alpha-kursene som erstattet det trauste EM-opplegget, fikk oppleve LM’s lansering av det effektive menighetsverktøyet Naturlig Menighetsutvikling (NaMu) utviklet av tyskeren Christian A. Swartz samt hans eminente nådegave-undervisning. Og de senere år har prosjektet med Misjonale menigheter gått sin seiersgang rundt om i Frikirkens menigheter initiert av oss i MT. 

Med unntak av et titalls menigheter har jeg fått den glede og ære å få gjeste alle Frikirkens menigheter én eller flere ganger på kortere eller lengre besøk. For et herlig og langt skiflyvningshopp disse oppdriftsvindene ga meg gjennom 35 årene – helt ufortjent. Apropos skiflyvning: I Øksnes i Vesterålen bodde jeg til og med ved en anledning i sommerhuset til daværende verdensrekordholder i skiflyvning (246,5 m i 2011), Johan Remen Evensen. Hans rekordhoppski er gitt i gave til skolen der oppe og henger til utstilling på veggen i aulaen. Remen Evensen har for lengst landet, og nå skal jeg omsider lande – forhåpentligvis med et perfekt telemarknedslag.

Frikirken har vært en fantastisk arbeidsplass. Mye av grunnen er dere! Selv om jeg ikke har tråkket ned dørene i Oslo, så har jeg vært stolt av og glad i dere mine kolleger. Noen har jeg kjent lenge. Ingrid lengst. Hun har jeg trillet i barnevogn. J Av veteranene her er det Terje S Hilde H, Anne Kristine og mine Menighetsteam-kolleger Ivar og Jon Arne jeg har kjent lengst – pluss/minus 30 år. Påtroppende Hanne Marie husker jeg som ungjente i benkeradene i Greåker, slik lysluggen Håvard var en av godguttene i Kristiansand Frikirke. Geir Arne var ung og lovende tenåring på Nesna - slik Thea var det i vest og Eirik i øst. Og alle disse, som skulle bli mine framtidige kolleger, møtte jeg gjennom deres foreldre! Og når en kommer i min alder, oppdager en med skrekk og gru at det er foreldrene til nye kolleger en kjenner – slik Annas foreldre (Heidi og Terje Kleppe) er gode bekjente av meg. Det gjelder også svigerforeldrene til Hanne Marie (Tone og Helge Moi) som var med meg på flere teamturer. Så nå er det visst tid for å lande. Og det sier vel alt at jeg har døpt mannen til Anna (Håvard Mo), og det var ingen voksendåp! J

Jeg vil her og nå benytte anledningen til å få takke dere alle for godt kollegialt fellesskap gjennom de årene vi har hatt sammen – for noen en kort tur, for andre en lengre reise! Ut fra ulike personlighetsanalyser har jeg fått bekreftet at jeg er relasjonelt orientert, noe som gjør denne koronatiden til et mareritt for en «klemmer»! Å ta avskjed med kipe hælspark og kyllingvingehilsen er rett og slett helt pyton! – At jeg er relasjonell, forklarer også hvorfor jeg har elsket denne farende-fant-jobben hvor jeg får komme så tett på våre mange menighetsfellesskap og stadig treffe nye mennesker og pleie allerede etablerte forhold. 

Men disse personlighetstestene har også vist at jeg er litt slik som hunden: Ute av syne, ute av sinn. Det har vært en styrke i min reise-virksomhet, men kan bli min akilleshæl nå. For i tiden framover skal jeg prøve å ta vare på gode relasjoner uten å se dere så ofte lenger, og jeg som verken twitrer eller er på  instagram og ikke på facebook en gang… Ta gjerne kontakt når du syns det har gått litt for lang tid eller bare har lyst å slå av en prat – eller treffes over en kopp kaffe i Norges vakreste by.

Til slutt kommer tre kjærlige formaninger/ oppmuntringer – før en avsluttende bibelhilsen:

1.Slutt ikke å snakke om Jesus! Hold fokuset på troens opphavsmann og fullender! Jeg jublet over målplanen da den kom og tok den med meg rykende fersk til Norvisjon på Evenes i 2018 og holdt mine tre bibeltimer der over Jesus i hverdagen, Jesus til nye generasjoner og Jesus til nye mennesker. Dette er hva det handler om! Dette er det fokuset som legitimerer alt menighetsarbeid! Dette er kronjuvelen i vår formidling av de gode nyhetene til små og store, unge og voksne, kjente og fremmede! Det var det ene.

2.Vær tett på menighetene! La det aldri være et fnugg av tvil om at hovedkontoret er til for menighetene og ikke omvendt. Mange av fellesskapene der ute sliter og trenger oss, men også de som ikke sliter, trenger oss. De trenger alle vår støtte, våre oppmuntringer, vår veiledning, vår kompetanse og våre bønner! Det er derfor vi er til. Og de har mye å gi tilbake! På mange områder. Og mer enn vi aner. For dette er et samspill, som en slags symbiose. Så vi er også avhengige av dem!

For meg som har hatt min hovedtjeneste ute i felten, er det bare én ting å si: Våre menigheter er Frikirkens gull-beholdning, og det er et stort privilegium å nyte deres frukter og samtidig få representere sentralleddet rundt omkring i Frikirke-Norge! Så uansett hvordan det skal satses fremover og hvordan stillingskabaler skal legges i fremtiden, la menighetene alltid komme styrket ut! Det var det andre. 

 3. Og for det tredje: Bygg team! Dette er en av mine fanesaker, en av mine kjepphester. Det vet dere. Ikke slutt, Marit, med å terpe på nødvendigheten og viktigheten av teamwork – på alle nivå! For: team er ikke min eller din eller andres idé, det er Guds idé! Treenigheten er et team – et velfungerende dreamteam, og Jesus – Sønnen – modellerte teambygging og teamdrifting som ingen andre har gjort det verken før ham eller etter ham. Team er Guds måte å arbeide på. Punktum.

Så bibeloppmuntringen, men først en innrømmelse: Jeg grudde meg skikkelig til voksenlivet; hadde egentlig bare lyst til å bli evighetsstudent, for den tilværelsen taklet jeg. Jeg var grunnleggende redd for at jeg ikke ville fikse arbeidslivets mange utfordringer. Derfor har jeg måttet «henge på Herren» og har klynget meg fast med hele meg til det sjudoble løftet som dere nå skal få – som min umistelige livbøye: 

Og Gud er mektig til å gi dere all nåde i rikt mål for at dere alltid i alle ting kan ha alt det dere trenger til og således rikelig kan gjøre all god gjerning (2 Kor 9,8).

Og løftet har holdt gjennom alle år! Gud holder det han lover! Derfor er min respons og mitt vitnesbyrd: 

Det er Gud som all ære skal ha! Bare han skal ha æren for sitt verk. Ingen mennesker på jord kan ta ære til seg selv, for det er Gud som all ære skal ha!

Jarle, Marit og alle dere andre mine flotte medarbeidere på HK: Takk for reisefølget og lykke til videre i arbeidet og Guds rike velsignelse over liv og tjeneste! Og til Trine og dere i menighetsteamet: Dere vil alltid ha en spesiell plass i mitt hjerte! Og dere alle vil følge meg videre i mine bønner, både mine takke- og forbønner.

Takk for meg.